Ukraine: Reporting War and Truth

Krigen i Ukraina er blitt en av krigene norske journalister og redaksjoner har fulgt tettest noensinne. Og samtidig som kampene raser på bakken, utkjempes det også en informasjonskrig der blant annet Russland, Ukraina og USA gjør alt de kan for å forme narrative til sin fordel. Tankesmier og forskere legger frem sine analyser, mens ukrainere deler bilder og skildringer direkte med verden via sosiale medier.

Resultatet er en enorm informasjonsmengde.

Hvordan preger dette hverdagen til journalistene som dekker krigen? Og hva kan vi egentlig si om dekningen av krigen og informasjonskrigen ni måneder etter invasjonens start? Dette var temaet da Internasjonal reporter inviterte til panelsamtale med Aftenposten-journalist Gina Grieg Riisnæs, Osint-ekspert Martin Gundersen fra NRK Beta og Oleksandra Hrybenko fra Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet og tidligere «fikser» i Ukraina på Pressens hus i Oslo 17. november 2022.

Arrangementet foregikk på engelsk, og ordstyrer var VG-journalist Amund Bakke Foss. Foss har lang erfaring med å dekke kriger og konflikter, inkludert Ukraina-krigen. Da Russland igangsatte sin massive invasjon, befant han seg i Ukrainas hovedstad Kyiv sammen med Gina Grieg Riisnæs.

Med akkreditering på spill

Riisnæs har siden vært i Ukraina og vært blant journalistene som har dekket krigen tettest. Hun fortalte at hun møter på flere utfordringer som journalist i Ukraina. Blant annet har hun opplevd at ukrainske myndigheter busser journalister rundt i flokk for å intervjue personer som har vært utsatt for overgrep fra russiske soldater. Hun understreket viktigheten av å ta seg tid til å kunne jobbe selvstendig slik at dekningen ikke blir lik på tvers av medier.

Tilgang kan være en annen utfordring. Det er svært begrenset tilgang til områder under russisk kontroll. Men trår man feil, kan man også miste akkreditering fra ukrainske myndigheter.

Fra venstre på senen: Aftenposten-journalist Gina Grieg Riisnæs, Oleksandra Hrybenko fra OsloMet, Martin Gundersen fra NRK Beta og VG-journalist Amund Bakke Foss.

– Reiser man til områder under russisk kontroll, vil man trolig miste tilgang i Ukrainske-områder, sa Riisnæs.

Hun mistenker at det ikke bare er hensyn til sikkerheten som gjør seg gjeldende.

– Jeg tror ukrainerne er opptatt av å ta kontroll over narrativet, sa hun.

Kritisk til presseturer

Oleksandra Hrybenko har lang erfaring med å jobbe med journalister i Ukraina. Siden krigens begynnelse har hun fulgt den norske mediedekningen tett. Hun understreket at norsk presse generelt er dyktige på å dekke breaking hendelser, samt ødeleggelsene og lidelsene forårsaket av krigen.

– Men jeg skulle ønske journalistene kunne ta seg bedre tid til å snakke med folk og tilbringe tid med folk, sa hun. Hun mener dette kan gi en ytterligere forståelse for hvordan det er å leve i et land i krig over tid.

I likhet med Riisnæs var hun også kritisk til de organiserte presseturene i Ukraina.

– Jeg savner litt mer selvstendig og uavhengig journalistikk, sa hun.

Norsk nysatsing

Uker etter invasjonen ble Faktisk Verifiserbart opprettet. Det er et felles samarbeid mellom norske redaksjoner som driver med verifisering av bilder og såkalt Frikildeetterretning, eller «Open-source intelligence» (Osint).

Martin Gundersen er blant dem som har vært involvert i prosjektet.

– Osint er en måte å gi et ekstra perspektiv til det myndighetene forteller, sa han.

Gundersen mener dette har vært med på å akselerere hvor fort nyhetsmediene kan publisere nyheter fra krigen:

– Det gir også en større bilde av hva som skjer, og mer informasjon fra ulike kilder.

Han har også lagt merke til store forskjeller i informasjonen fra russisk og ukrainsk side.

– Det er veldig asymmetrisk. Fra ukrainerne kommer det masse informasjon. Fra russisk side er det nesten ingen ting, sa Gundersen.

Og informasjonen fra russisk side kommer ofte fra militærbloggere, eller journalister og aktivister som er lojale til russiske myndigheter.

– Det er nesten ingen interesse for de sivile lidelsene.