VG-journalist Amund Bakke Foss, NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal, barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk og Prio-forsker Jørgen Jensehaugen på en scene. — Fra venstre: VG-journalist Amund Bakke Foss, NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal, barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk og Prio-forsker Jørgen Jensehaugen på IRs arrangement på Kulturhuset i Oslo 24. oktober. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*

På IRs seminar understreket Wolasmal viktigheten av å prate med alle parter i en konflikt. Mens barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk og Midtøsten-forsker Jørgen Jensehaugen fortalte hvilke spørsmål de mener journalister kan droppe.

Den israelske hæren (IDF) har et kommunikasjonsapparat uten like. Det er det ikke alle som vet, fortalte NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal på seminaret på Kulturhuset i slutten av oktober.

På seminaret fortalte Wolasmal om året han har dekket Gaza-krigen som journalist. Det var også en samtale med barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk, som har vært i Gaza for Leger uten grenser, og seniorforsker ved Prio, Jørgen Jensehaugen, om mediedekningen generelt. Ordstyrer var VG-journalist og styremedlem i IR, Amund Bakke Foss.

– Mitt første intervju med IDF var på min andre tur i november i fjor, sa Wolasmal, som beskrev seg selv som et «uskrevet blad» i Israel på den tiden.

– Det var en stor fordel, fordi jeg fikk tilganger jeg ikke får i dag. Så jeg ringte IDF, og de sa «Ja, vi stiller opp.» De stiller alltid opp.

Les også: NRK-korrespondent Yama Wolasmal vant IR-prisen 2024

NRKs Yama Wolasmal forteller på en scene — Journalister må være modige nok til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, sa Wolasmal på IR-arrangementet. Han mener det ikke holder å akseptere det første svaret man får. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*

Ikke «et fnugg av bevis»

Wolasmal fortalte at han hadde ventet å kanskje finne en talsperson og en kommunikasjonsavdeling i en etasje i et departement.

Slik var det ikke.

– Nei, det var en bygning. «IDF Spokesperson», sa Wolasmal.

For IDFs presseapparat er massivt. De ansatte er rutinerte. Og svarene er nøye planlagt.

I møte med dette må man forberede seg godt, fortalte Wolasmal. Du må ha gode oppfølgingsspørsmål og gode oppfølgingsspørsmål til oppfølgingsspørsmålene. Det holder ikke å akseptere innøvde svar når man spør om hvorfor det israelske militæret bomber sykehus.

Gaza-krigen er et tungt tema. Men stemningen var god på scenen, med en undertone av galgenhumor. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*

Wolasmal trakk blant annet frem intervjuet han gjorde med David Mencer, talsperson for Israels statsminister Benjamin Netanyahu, i april for NRK.

– Når Mencer sier, «Vi bomber sykehus fordi Hamas har kommandosentral der», så borrer jeg videre. Fordi 380 dager ut i denne krigen så har ikke Israel lagt frem et fnugg av bevis på at det var et kommandosenter under Shifa-sykehuset, sa Wolasmal.

Han er også klar på en ting: I en slik konflikt må man prate med begge sider. Israelere og palestinere. Israels regjering og Hamas. Og man må ta inn over seg at israelere opplevde det Hamas-ledede angrepet 7. oktober i fjor, som et eksistensielt angrep.

– Min jobb er å snakke med dem og prøve å forstå. Jeg trenger ikke å respektere det, og jeg trenger ikke å akseptere det. Men min jobb er å forstå hvorfor de gjør som de gjør. Det er utgangspunktet mitt, sa Wolasmal.

Lyden av krig

I året som har gått, har Wolasmal dekket krigen fra Libanons hovedstad Beirut, der han bor. Det er bare noen ytterst få som får slippe inn på Gazastripen. Men noen av dem som gjør det, er leger og helsepersonell.

Wolasmal er for tiden aktuell med boka «Det jeg så: flukten, familien og livet som krigsreporter»

Og blant dem er barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk, universitetslektor ved NTNU. I oktober hadde hun nylig kommet hjem fra Gaza, der hun hadde jobbet på Nasser-sykehuset i Khan Younis.

Hun fortalte om sjokket som møtte henne da hun for første gang krysset grenseovergangen inn i Gaza. Hvordan Israels bombing hadde smadret og flatet ut landskapet – med unntak av ruinhaugene og bombekratrene.

– Det er en helt egen mørk gråfarge. Det finnes ikke noe annet. Det er ingen trær. Ingen busker. Ingen bevegelse. Det er så ukjent alt jeg noen gang har sett før, sa Brubakk.

Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk var tydelig berørt da hun fortalte om det hun var vitne til og opplevde på psykehuset i Khan Younis, som hun jobbet på gjennom Leger uten grenser: – Det finnes ingen måte å beskytte seg mot det, sa Brubakk. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*

På sykehuset så hun barn som hadde amputert ett eller begge beina, eller hadde mistet halve ansiktet. På brannskadeavdelingen vandret «små mumier» rundt i gangene helt innpakket i bandasjer bortsett fra hull til øyne, nesebor og munnen.

Utenfor hørtes drønnet av bombene.

– Men det er noe annet som har blitt lyden av krig for meg. Og dette strever jeg med å fortelle uten å grine, sa Brubakk.

Hun fortalte om konsekvensene det å miste en forelder, eller ligge fastklemt under en sammenrast bygning, har hatt for noen av barna. En dør som smeller igjen, eller en forelder som brått forlater rommet, er nok til at de får fullstendig panikk.

– Ingenting skal til før de rett og slett er redd for at de kommer til å dø, eller miste noen de er glad i. Og den lyden av disse ekstreme barnehylene – det finnes ingen måte å beskytte seg mot det på, sa Brubakk.

– Jeg kommer aldri til å glemme den lyden. Det vil alltid være lyden av krig for meg.

Irriteres av ett spørsmål

Brubakk har flere ganger blitt intervjuet om opplevelsene sine. Mens journalister nektes adgang til Gaza, er hun opptatt av å få frem nærheten til menneskene som er berørt.

– Jeg tror journalister er litt sultefora på å få nettopp disse personlige skildringene. Få gjort om statistikken og vise, «Hva betyr dette?», sa Brubakk.

Men særlig ett spørsmål mener hun journalister kan droppe.

– Spørsmålet som alltid irriterer meg er, «Hvordan går det med deg?» For det er virkelig ikke poenget. Vi må holde fokus på hva dette gjør med folk. For det er ingen i Gaza som ikke er berørt.

Jørgen Jensehaugen og Katrin Glatz Brubakk sett bakfra foran et publikum. — Jørgen Jensehaugen og Katrin Glatz Brubakk foran publikum. Kulturhuset i Oslo svar smekkfullt denne torsdagskvelden. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*

Brubakk trekker frem kollegaene på sykehuset i Khan Younis. De står selv midt i krigens lidelser og har igjen og igjen måttet pakke tingene sine og flykte.

– Som min kollega sa, «Det å dø er jo lett. Det er det å leve i dette som er vanskelig.» Likevel kommer de på jobb hver dag og gir medisinsk hjelp, psykologisk hjelp og viser varme og medmenneskelighet i en inhuman situasjon. Da blir hvordan det går med meg, ganske uinteressant.

Vil ikke gi falskt håp

Fra Norge har seniorforsker Jørgen Jensehaugen fulgt krigen tett. Jensehaugen har lenge forsket på Israel og Palestina-konflikten og blir hyppig brukt som ekspertkilde i norske medier.

Jevnt over mener han at mediedekningen i Norge har vært god. Særlig fordi en del journalister i Norge har fulgt og jobbet med tema knyttet til Israel og Palestina-konflikten i lang tid.

– Men så er det noen som holder på med sport og nyheter og kjendisnytt, og som plutselig skal få Libanon i fanget, sa Jensehaugen, som understreker at han ofte ikke svarer på Libanon-spørsmål da dette ikke er et land han er ekspert på.

Jørgen Jensehaugen snakker i en mikrofon. — Jørgen Jensehaugen forteller at han mener analyser faktisk må reflektere virkeligheten. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*

– Men så prøver jeg å forklare noen ting. Som at Hizbollah er den sjiamuslimske militsen som er den sterkeste militsen i Libanon. Og så spør de, «hva er en sjiamuslim?»

Dette er imidlertid ikke det største problemet, ifølge Jensehaugen. Det er en ting han er mer kritisk til:

– Det jeg synes er litt vrient, er når det stadig vekk gjøres forsøk på å finne håp, en fredsprosess. Spørsmål om det kan bli et gjennombrudd, sa han.

For seniorforskeren er ikke optimistisk. Og han mener «talking points» om muligheten for en tostatsløsning ikke reflekterer virkeligheten.

– I noen intervjuer føler jeg meg som mørkets fyrste. Jeg har ikke noe godt å komme med. Hvis poenget med intervjuet er å få til noe fint, så er jeg feil person, sier Jensehaugen, og fortsetter:

– Situasjonen nå er så mørk. Den er så dyster. Dette er en total tragedie. Jeg klarer ikke engang i et av mine positive øyeblikk å forestille meg hvordan Gaza skal bygges opp igjen. Det er bare en vanvittig katastrofe.

Amund Bakke Foss sammen med Yama Wolasmal — Kveldens ordstyrer var Amund Bakke Foss, journalist i VG og styremedlem i IR. *Foto: Vilde Skorpen Wikan*